Meny
Fortellinger fra buddhismen
Ifølge læreplanen skal elevene "samtale om og presentere sentrale fortellinger og trosforestillinger i østlige og vestlige religiøse tradisjone"
(Udir, 2020). Derfor tenker vi at arbeid med fortellinger fra ulike religioner bør være en sentral del av undervisningen i KRLE-faget. Fortellinger
er et unikt verktøy for å fange elevene, engasjere dem og ikkne minst lære om religioner. Det er viktig at fortellingene presenteres som
nettopp fortellinger, og ikke som en sannhet. Man må også være klar over at for elever som tilhører den aktuelle religionen, kan fortellingene oppleves
som sannheter. Å jobbe med fortellinger er også en ypperlig å å utvikle leseferdigheter, skriveferdigheter og muntlige ferdigheter.
Det finnes en mengde fortellinger fra buddhismen, og mange av dem dreier seg om Buddha (Siddhartha Gautama) sitt liv og virke. Disse fortellingene
er viktige for buddhister, fordi de ofte omhandler sentrale sider ved religionen deres. Vi har valgt ut tre fortellinger som vi gjenforteller her.
Den første handler om Siddharta Gautamas fødsel, oppvekst og vei mot å bli Buddha. Dette er den grunnleggende fortellingen om buddhismens opphav.
Videre har vi valgt å gjenfortelle to litt mer tilfeldige kortere episoder fra Buddhas liv. Den første mener vi tar opp flere viktige ting ved
buddhismen. Den stiller spørsmålet om Gud finnes, og at man må søke innover i seg selv for å finne svar, uten å la seg forstyrre av forutinntatthet
og påvirkning utenfra. Den siste handler om en sørgende mor, som også på en måte tvinges til å gå i seg selv for å finne svar. Når hun slutter å
håpe på at noen utenfra skal gripe inn og hjelpe henne, men heller fokuserer på å lete i seg selv, kan hun finne fred selv i en håpløs situasjon.
Fortellingen om Siddharta Gautama
For omtrent 2500 år siden var India et land i utvikling. Byer vokste frem, håndverk og handel ble viktige næringer og elva Ganges ble viktigere og viktigere som ferdselsåre. De religiøse strømningene i India var også i endring. De flere tusen år gamle hinduistiske gudene ble utfordret av nye ideer. På denne tiden ventet dronning Maya, som var gift med kong Shuddhodana som hersket over shakya-folket i det indiske slettelandet, et barn. En natt hadde hun en merkelig drøm om en hvit elefant som rørte ved henne. Hun fortalte om denne drømmen, og den ble av vise menn tolket som at hun skulle føde en viktig sønn. Enten ville denne sønnen bli en mektig konge, eller en stor asket som ville forlate slottet for å søke sannhet. Hun bestemte seg for å reise til sin hjemby for å føde. Under denne reisen satte plutselig fødselen i gang, og dronningen fødte sin førstefødte sønn under et tre. Endelig hadde hun og kongen fått en arving.
Sønnen ble døpt Siddharta, som betyr «den som har nådd sitt mål», og han fikk familienavnet Gautama. Allerede sju dager etter fødselen døde Siddhartas mor, og faren giftet seg snart på nytt med hennes søster, som også ble Siddhartas fostermor. Kongen ønsket at Siddharta skulle bli en stor konge, så han ville passe på at han ikke opplevde vonde eller triste ting. Han ble holdt på slottet uten å få se hvordan mennesker egentlig levde, og han levde et bekymringsløst liv. Han fikk ikke se noen form for menneskelig lidelse. Da han var 16 år giftet han seg og fikk en sønn.
Siddharta ble mer og mer utilfreds med sitt beskyttede liv. Han ønsket å se hvordan verden virkelig var. Til slutt bestemte han seg for å forlate slottet mot kongens vilje. Han dro ut i byen, og der så han for første gang sykdom, alderdom og død. Dette gjorde et stort inntrykk på Siddharta, og han ble urolig. Han så også en fattig munk i byen, og ble nysgjerrig på om det fantes måter å finne fred i sinnet i en verden med så mye lidelse.
Som 29-åring bestemte Siddharta seg til slutt for å forlate slottet og alt han eide, for å leve som hjemløs munk. Han oppsøkte vismenn og tilbrakte det meste av tiden i meditasjon. Han fant fortsatt ikke svar på spørsmålene sine. Derfor bestemte han seg for å prøve enda hardere. Sammen med noen venner levde han et veldig asketisk liv, der han overlevde på noen få riskorn om dagen. Likevel nådde han ikke målene sine, og skjønte at askese ikke var veien til fred i sinnet. Han begynte å spise vanlig igjen, og vennene forlot han til fordel for en annen læremester.
Alene gikk han ut i skogen utenfor Bodh Gaya for å meditere. Der satte han seg under et tre. Da kvelden kom, gikk han inn i en dyp form for meditasjon. Fullmånen lyste og tankene hans klarnet. I løpet av denne natten skjedde det viktige ting med Siddharta. Han husket sine tidligere liv, han kunne se hvordan menneskene formet fremtiden og fremtidige liv gjennom gjerningene sine (karma) og han innså hvordan uvitenhet, grådighet og hat gjorde livet vanskeligere. Straks han innså det siste, merket han at han ble fri for disse følelsene. Morgenen etter var han Buddha, eller den våkne, og han var fri fra uvitenhet og forvirring. Siddharta Gautama, eller Buddha som han kalles fra denne stund, var nå 35 år gammel.
Buddha tvilte i starten på om innsikten hans kunne formidles til andre, slik at de kunne forstå hva det oppvåkning dreie seg om. Erfaringen
hans hadde vært utenfor språket. Likevel forsto han snart at det fantes mennesker om kunne forstå, og som trengte å høre det han hadde kommet
frem til. Han bestemte seg for å oppsøke de fem vennene han hadde fra tidligere, men de ville først ikke ha noe med Buddha å gjøre. Men da
han kom nærmere, så de at han var forandret, og de skjønte at han hadde funnet svar. Derfor tok de imot ham som en læremester. Buddha fortalte
vennene om de fire edle sannhetene: lidelse finnes, det er årsaker til at lidelsen finnes, det finnes en tilstand uten lidelse og det er en vei
ut av lidelsen. Med dette var lærens hjul satt i bevegelse, og buddhismen var i ferd med å bli grunnlagt.
Finnes det en Gud?
En dag satt Buddha omgitt av disiplene sine, da en person kom til ham. Han var en hengiven tilbeder av Rama. Hele livet hadde han kun sagt «Rama, Rama, Rama», og han hadde ikke bare vært i tempelet, men ha hadde til og med bygd flere templer selv. Han var en stor følger av Rama. Alderdommen kom snikende, og en liten tvil meldte seg: «Hele livet mitt har jeg sagt Rama, Rama, Rama. Det er så mange mennesker her, som ikke tror på Gud, og de lever gode liv i verden. Har jeg gått glipp av alt bare for å si navnet til Gud? Hva om det ikke er noen Gud? Jeg vil ha gått glipp av hele livet.» Han visste jo at det var en Gud, men hadde bare en ørliten tvil.
Det var derfor han kom til den opplyste Buddha. Og tidlig på morgenen før solen sto opp, sto han i skyggen og spurte Buddha: «Finnes Gud?» Buddha så på mannen og svarte klart og tydelig: «nei». Disiplene til Buddha hadde strevd med dette spørsmålet, en aldri fått noe klart svar fra Buddha. Menneskene har lurt på dette siden tidenes morgen, både troende og ikketroende. Gud eller ingen Gud? Da Buddha svarte «nei», kom det et lettelsens sukk. Du trenger ikke streve mer. Ingen følger med på deg. Du kan gjøre hva du vil. Det var stor lettelse.
På kvelden kom en annen mann til Buddha. Han var en charvaka. En materialist som ikke trodde på annet enn det han kunne se. På den tiden var det folk som jobbet som charvaka. De kune komme til byen og utfordre de troende. «Jeg vil bevise for deg at Gud ikke finnes. Hvis du beviser for meg at gud finnes, vil jeg gi deg en stor sum penger. Men hvis jeg beviser at Gud ikke finnes, må du gi meg penger.» Du kunne ha vært en troende i femti år, men etter å ha pratet med charvakaen i 15 minutter ville du være overbevist om at det ikke fantes noen Gud. Denne mannen hadde overbevist tusenvis av mennesker om at det ikke var noen Gud. Men alderdommen kom snikende, og en liten tvil meldte seg: «Hva om det er en Gud? Etter å ha bevist for så mange at Gud ikke finnes, ville Gud la meg være i fred? De troende sier Gud er hevngjerrig. Vil han la meg være i fred?» En liten frykt kom. Han visste jo at det ikke var noen Gud, men hadde bare en ørlitentvil.
Det var derfor han kom til den opplyste Buddha. Om kvelden etter at solen hadde gått ned, sto han i skyggen og spurte Buddha: «Finnes Gud?» Buddha så på
mannen og svarte klar og tydelig: «ja». Det ble uro og mumling blant Buddhas disipler. På morgenen var de glade for at det ikke var noen Gud, og på kvelden
sier han at Gud finnes likevel. Hva slags spill var dette? Prøver Buddha bare å skape forvirring? Nei, meningen var å fjerne all troen, slik at man
virkelig søker. Med tro vil man bare ødelegge sin søken.
En kvinne ber Buddha gjenopplive hennes døde sønn
En dag mistet en kvinne, som hadde tre unge sønner, mannen sin. Hun ble sorgtung, og naturligvis klamret hun seg til de tre sønnene sine for livet. Men den eldste gutten døde også etter en stund, og litt senere døde den mellomste også. Nå klamret hun seg til sin eneste sønn for livet. Men også denne gutten døde snart. Ute av stand til å tåle dette, tok hun med seg sin lille, døde sønn og gikk til Buddha. Hun sa: «Du som er så spirituell og opplyst, det du snakker om betyr ingenting hvis du ikke vekker denne gutten til live. Min mann døde, og jeg tålte det på et vis. Min første gutt døde, og så min andre. Jeg holdt det ut. Nå er min siste gutt også borte. Hvis du er virkelig, bevis det ved å gjenopplive denne gutten!»
Buddha så på kvinnen. Han skjønte at i hennes tilstand, med voldsomme følelser, ville ingenting av det han sa eller gjorde nå inn til henne.
Da sa han: «Jeg vil gjenopplive denne gutten for deg. Gå bare ut og skaff meg noen sesamfrø fra et hjem som aldri har kjent døden.» Kvinnen gikk
fra hus til hus med den døde sønnen sin, og hun lette etter hjemmet som aldri hadde kjent døden. Etter å ha gått gjennom hele byen, forsto hun at et slikt
hjem ikke finnes. Hun stoppet opp, gjorde det hun måtte gjøre med den døde kroppen og kom tilbake og satte seg ved Buddha. Hun ble værende hos ham
resten av livet.